INTERVJU: Rune Berg om ny låt, farsrollen, gitaren som forsvant, karrière, produsentrollen, ny gitar, norsk musikk, vagt innom strømmetjenester, musikk, kjærlighet til musikk, dårlig journalistikk og hvilken død sangerinne han helst ville hatt med i studio!


AKTUELL MED NY SINGEL: Rune Berg.

AKTUELL MED NY SINGEL: Rune Berg.

2500 ord med Rune Berg – produsent, gitarist, låtskriver, far og person, personlighet. 

Rune Berg er låtskriver, tekstforfatter og gitarist i «The Margarets» og «Number Seven Deli», og har vært musikalsk ansvarlig og kapellmester for «Bikubesong» på Det norske teatret.

bergplate

«Jeg spilte gitar for å få guttungen til å sove en kveld, men han sovnet med én gang, lenge før jeg følte meg ferdig med spillingen. Så jeg satte mobiltelefonen på opptak og laget denne sangen på sparket. Det tok omtrent like lang tid å lage den som å spille den.» (Rune Berg)

Han har blant annet blitt nominert til Spellemannprisen fire ganger, Alarmprisen og Natt&Dag-prisen én gang, vunnet NRK Petres Urørt-pris, mottatt gullplate for over 25.000,- solgte album, vunnet Dagsavisens leseravstemning over årets beste album, vunnet kåringer i både Aftenposten og Avis1 for årets beste singel og vært nummer én på Norsktoppen.

Nå er Rune aktuell med singelen «I Only Dream Of You», og vi i SkiPop ville så klart ha en prat med vårt aller ferskeste brød:

SkiPop: Gratulerer med ny og vakker singel! Til deg og til oss i SkiPop, så klart.

Rune Berg: Takk!

SkiPop: Det tar ca. 13 sekunder å høre at det er deg – gitaren, låta – alt. Det er Rune-musikk. Og nå skriver du kjærlighetssang til barnet ditt. Du er en mild faen?

Rune Berg: En mild faen? Jeg er vel dét. Det vil jeg gjette at man sikkert kan høre igjen i musikken min òg.

SkiPop: Fortell om låta, Rune.

Rune Berg: Jeg skulle prøve å få guttungen til å sove med litt sang og gitarspilling. Han var 11 dager, og jeg hadde knapt tatt i en gitar siden fødselen. Jeg kom som vanlig ikke på noen sang å spille, og begynte å famle rundt på måfå. Plutselig hørte jeg at jeg spilte noe som jeg likte og som jeg ikke hadde hørt før, og fikk på følelsen at jeg var i ferd med å skrive en sang. Så jeg satt telefonen på opptak og begynte å spille og synge. Guttungen hadde sovnet for lengst på dette tidspunktet, men jeg kjørte på likevel. I løpet av fire minutter var den nesten ferdig. Jeg finpusset litt på teksten, bare.

Låten står alene, og er ikke tiltenkt en plass på noen plate. Ikke er det en plate nært forestående, heller. Men jeg følte sterkt for å dele den med verden, og det føltes riktig å gjøre det nå. Mens den ennå er fersk.

SkiPop: Hvor sannferdig er den? 100% selvbiografisk?

Rune Berg: Den typen journalistikk du bedriver nå er ganske umoderne for tiden, altså. I og med at du reduserer kunstneren Rune Berg til privatperson og trivialiserer poesien til privatliv osv. Bare et tips. Men nå som jeg har kommet over indignasjonen over å ha blitt banalisert kan jeg røpe at alt er 100 % sant. Satt på spissen, men sant. Overdrevet, men sant. Oppspinn, men sant.

SkiPop: Sorry… kremt. Jeg (SkiPop er i dette tilfellet ett enkeltmenneske red. anm.) møtte deg for første gang da du var, tja, kanskje 20? Da var du en ganske selvsikker fyr. Altså, ikke selvsikker og kjip – men en fyr med trua på seg selv.

Du skulle erobre verden – noe du synger om i sangen også. Når fikk du trua på at du faktisk skulle klare det? Og har du gitt opp verdensherredømme nå? Har du nedjustert måla?

Rune Berg: Interessant spørsmål. (Her er bare Rune grei med intervjuer, siden han nettopp har kjefta litt. Red. anm.) Jeg må kjøre livet mitt i revy for å være sikker:

Tja, vet ikke om jeg ble så mye klokere. Veldig rotete revy. Jeg prøver å drodle meg frem til noe i stedet. Om verdensherredømme:

Da jeg lærte meg å spille gitar i sjetteklasse skjønte jeg med én gang at det var dette jeg ville gjøre resten av livet. I den alderen har man ikke rukket å ta livets kompleksiteter innover seg ennå, man er ekstremt selvsentrert, og for de fleste har ingen store kriser (EKTE kriser, ikke innbilte kriser) inntruffet. Dessuten er man proppet full av vranglære som at «ingenting er umulig», «tro kan flytte fjell», «om man ber så skal man få» og «arbeit macht frei». Summen av dette gjorde at tanken på å mislykkes aldri slo meg. Alt går jo bra til slutt, sant? Og sant å si har det bare såvidt begynt å demre for meg at det musikalske verdensherredømmet jeg tok for gitt, aldri kommer til å bli noe av.

Har jeg gitt opp? Nei, egentlig ikke. Bare med hodet. Ikke med hjertet. Og da teller det ikke.

Forrige plate fra Rune: "Hølå".

Forrige plate fra Rune: «Hølå».

SkiPop: Forrige plate – solodebuten (Hølå) – solid plate. Masse fine sanger – masse fin spilling og synging. Er det likevel ting der du har «retta» på til kommende plate? Ting du gjør annerledes denne gangen?

Rune Berg: Takk! Og ja, det blir jo noe annet neste gang. Jeg føler jeg fikk sagt alt jeg ville si på «Hølå», jeg fikk ut det jeg hadde på hjertet. Tror det er første gang jeg har følt det sånn etter et plateslepp. Men nå har det gått to år, og ting er annerledes. Jeg er annerledes. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan neste skive blir, men det blir noe annet. Jeg har skrevet masse tekster og er såvidt i gang med å tonesette dem. Akkurat nå ser det ut som om hele plata blir bare én kjempelang låt, men det kan endre seg.

SkiPop: Én lang låt. Spennende … Det vanskeligste med å produsere seg selv er å?

Rune Berg: Holde ilden brennende over lang tid. Å holde entusiasmen for egen musikk oppe gjennom hele prosessen. Det er fort gjort å bli drita lei av sin egen stemme og sine egne akkorder og sine egne melodier og sin egen karriere.

SkiPop: Hvor lei har du vært – har du noen gang tenkt på en alternativ karriere? Hva skulle eventuelt det ha vært? Har det vært SÅ mørkt at du har tenkt: «Føkk it. jeg finner på noe annet …»

Rune Berg: Nei, jeg har aldri hatt noen realistisk plan B, så det ville vært tomme trusler i så fall. Men man blir jo lei, og noen ganger VELDIG lei, i dette yrket som i de fleste andre yrker.

Heldigvis er det slik at jeg bare unntaksvis blir lei av selve arbeidet. Det jeg blir lei av er å jobbe så ekstremt mye og til så ugunstige tider for så lite penger for eksempel. Og av å bli anmeldt av musikkjournalister som bruker tre setninger på plata du har brukt tre år på (der minst to av de tre setningene har som formål å sette anmelderen i et stilig lys). Slike ting. Men likevel greier jeg ikke å komme på ett menneske jeg ville byttet yrke med, så da har jeg vel ikke gyldig grunn til å klage.

SkiPop: Det er godt å høre. Du, det har aldri vært enklere å gi ut musikk – enig? Men: Samtidig. Det har kanskje aldri vært vanskeligere å stikke seg ut? Bare ved å lage god musikk?

Rune Berg: Ja. Absolutt. Selv om det rent personlig var enklere for meg da Universal eller BMG ga ut platene mine. Nå gjør jeg veldig mye sjøl, og sånn sett blir det jo vanskeligere. Men det var ikke det du mente.

SkiPop: Nei – jeg mener det samme fra publikumsperspektivet, egentlig. Alt er tilgjengelig – det igjen gjør det vanskelig å finne fram? Usikker på hvor jeg vil med dette, egentlig. Spørsmålet ble borte, tror jeg. Eller – det dreier seg om: HVORDAN skille seg ut og nå ut til menneskene du vil nå? Med så mye musikk over alt? Hvordan holder du deg orientert selv?

Rune Berg i svart-hvitt

Rune Berg i svart-hvitt. Du kan oppleve ham i farger på SkiPop Julespesial 18. november.

Rune Berg: Det føles slik. Som om musikken folk lytter til er mer ensrettet. Til tross for, eller på grunn av, at det er så utrolig mye forskjellig musikk tilgjengelig. Men dette er en stor diskusjon, og jeg er jaggu ikke sikker på om jeg baserer meg på ekte kunnskap eller ting jeg har funnet på sjøl?

Jeg er mye dårligere orientert på hva som rører seg av blodfersk musikk nå enn jeg var for noen år siden. Men jeg tror ikke det har så mye med teknologien eller musikkens tilgjengelighet å gjøre.

Frem til jeg ble 30 handlet alt om musikk. Jeg skrev musikk på formiddagen, øvde alene eller med band på ettermiddagen og hørte på konserter eller folk som spilte plater på kvelden. Hver eneste dag. Alt handlet om musikk. Og damer. Og øl. Og dart. Men mest om musikk.

Nå driver jeg mitt eget studio, «Lydbroderiet», hvor jeg produserer plater for folk, så dagene mine er fremdeles fylt av ny og blodfersk musikk, men på kveldene er jeg mest hjemme med familien og gjør vanlige «mennesketing».

Jeg går selvsagt på konserter fremdeles, men ikke på langt nær like ofte som før. Så «fingerspitzgefühlen» på hva som rører seg er ikke det den var. Men så er det heller ikke lenger like viktig for meg å oppdage de riktige artistene før alle andre gjør det. Det handler mest om musikken nå.

SkiPop: Hva er det mest spennende, synes du, bortsett fra SkiPop så klart, som skjer i norsk musikk? Artister eller andre ting? Stiler, tendenser, trender?

Rune Berg: Personlig er jeg ekstra begeistret for alt det glimrende som skjer på folkemusikkscenen om dagen. Jeg kjenner ikke miljøet fra innsiden, og jeg har bare nettopp begynt å interessere meg tungt for den typen musikk, så jeg kan ikke si noe vettugt om interessante trender eller om hvordan ting er annerledes i forhold til tidligere tider osv., men det er helt uvirkelig hvor mange førsteklasses musikere og band som er aktive innen det utvidede tradisjonsmusikksegmentet i dag.

På onsdag (en onsdag for en stund siden, red. anm.) dro hele familien til Trondheim for å se Väsen på Dokkhuset, og det er den beste konserten jeg noen gang har vært på. Det dirrer inni meg ennå. Av norske favoritter kan jeg nevne Gjermund Larsen og Sigrid Moldestad. Eller jeg kunne nevnt noen helt andre. Utrolig mange å ta av.

SkiPop: Hva er ditt favorittinstrument for tiden? Har ikke du akkurat skaffet deg en ny gitar?

Rune Berg: Av mine egne instrumenter er det nok en tolvstrengs Rickenbacker. Og jo, det er en ny gitar. Selv om den er basert på en gammel gitar. Hm. Jeg bør sikkert forklare:

I en lunsj en eller annen gang høsten 1995, mens jeg gikk på Rønningen folkehøgskole, reiste Per Amund Solberg seg og erklærte at han stakk innover til byen, og antakelig kom til gå innom en instrumentbutikk.

Per Amund spilte bass, det gjør han fremdeles, og sammen med noen andre skolekamerater hadde vi sådd spiren til det som senere skulle utvikle seg til «Number Seven Deli».

«Noen som skal ha noe?,» spurte han. For å kjekke meg sa jeg at om han fant en tolvstrengs Rickenbacker kunne han kjøpe den med til meg. Jeg hadde aldri sett en slik gitar i levende live, de var ikke akkurat på moten på midten av nittitallet, men jeg hadde lest at det var den gitaren som laget det gnistrende gitarsoundet på The Byrds versjon av «Turn! Turn! Turn!», så jeg ønsket meg den mer enn noe annet i verden.

Etter noe timer kom Per Amund pustende og pesende tilbake og kunne fortelle at han hadde sett en tolvstrengs Rickenbacker til salgs for 10.000,- kroner på Immerslund i Skippergata. Det var 10.000,- kroner mer enn jeg hadde, og 10.000,- kroner var ledig mye penger for en fattig student på midten av nittitallet, men jeg hadde ikke noe valg.

Så jeg fikk lånt pengene jeg trengte, og kjøpte gitaren. Den var kliss umulig å spille på, og nesten like vanskelig å stemme, så læringskurven var lang og slak, men etter noen år med intens øving lærte vi hverandre godt å kjenne, og lyden av den gitaren ble kjennemerket mitt. Den ligger tjukt utover både førsteplata til «The Margarets» og «Number Seven Deli».

Men i forbindelse med turnéen i etterkant av «What Kept You?» ble den stjålet. Den dukket aldri opp igjen, og jeg kjøpte meg en Les Paul for forsikringspengene. Jeg hadde modifisert og pusset og lakket og bygget om den Rickenbackeren så mye i løpet av de åtte årene vi fikk sammen, og vi hadde opplevd så mye, at jeg ikke orket tanken på å finne meg en ny Rickenbacker. Som liksom skulle erstatte favorittgitaren min. Det føltes som et slags svik på et vis. Dessuten hadde jeg et svakt håp om at den kom til å dukke opp igjen, om jeg bare var tålmodig nok.

Derfor gikk jeg for en Les Paul. Og etterhvert en Fender Stratocaster. Så signaturgitarlyden min var borte, og erstattet av noe helt annet. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men platesalget til bandene mine gikk markant ned rett etter Rickenbacker-en ble borte, og har holdt seg stabilt lavt siden den gang.

Rett etter utgivelsen av «Hølå» i 2012 fant kjæresten min en lignende tolvstrengs Rickenbacker på et tysk nettsted. Hun har hørt ganske mange tårevåte kjærlighetserklæringer til den dypt savnede gitaren gjennom årene, og bestemte seg for at jeg måtte kjøpe den. Og det gjorde jeg.

Det er ikke DEN samme gitaren, men den låter ganske likt, og jeg er i god gang med å få den modifisert og forbedret slik jeg liker det.

SkiPop: Kult!

Rune Berg: «I Only Dream Of You» er første gang jeg bruker 12-strengs Rickenbacker siden den forsvant i 2003.

SkiPop: Dette lover godt! Veldig godt! Om du kunne gått inn i en hvilken som helst musikksjappe i hele verden og plukka med deg én gitar? Hvilken?

Rune Berg: Da hadde det blitt en tolvstrengs akustisk Martin-gitar jeg prøvde på en butikk i Denmark Street for ti år siden. Husker ikke akkurat hva den hette, men den var nydelig ornamentert og en drøm å spille på. Den ønsker jeg meg.

SkiPop: Hvis du kunne få med deg en hvilken som helst sangerinne i studio for å synge duett?

Rune Berg: Oi. Vanskelig. Må hun være levende?

SkiPop: Nei – hva med én levende og én død?

SkiPop: Ok. Én levende og én død. Litt rar kategori, men. Av døde ville jeg valgt med Sandy Denny. Selv om hun selvsagt hadde satt meg fullstendig i skyggen. Det skulle jeg nok lært meg å leve med.

Av levende tror jeg Eddi Reader, fra «Fairground Attraction», hadde kommet høyt opp på ønskelisten. Har dilla på «Sings the Songs of Robert Burns» om dagen. Fantastiske dikt, fantastiske melodier, fantastisk stemme. Jeg velger meg henne.

SkiPop: Har du en produsent-helt?

Rune Berg: Absolutt! Ganske mange, faktisk. Det er så mange måter å produsere på. Noen produsenter er helt usynlige, mens andre legger igjen veldig tydelige visittkort. Et ørlite utvalg av litt forskjellige produsenttyper jeg beundrer: Joe Boyd, Nigel Goodrich, Phil Spector, Phil Ramone og George Martin.

Rune Berg

Rune Berg kontemplerer

SkiPop: Nevn noen plater man bør lytte til – med noen av disse folka. Kan du gi oss en pensumliste?

Rune Berg: Ok. Her er tre lytteeksempler fra karrieren til noen av favorittprodusentene mine.

Phil Spector:

«Be My Baby» / The Ronettes

«You’ve Lost That Lovin’ Feelin» / The Righteous Brothers

«River Deep – Mountain High» / Ike and Tina Turner

George Martin:

«Strawberry Fields Forever» / The Beatles

«Icarus» / Paul Winter

«Sister Golden Hair» / America

Nigel Godrich:

«The Golden Age» / Beck

«How Do I Know» / Here We Go Magic

«Morning Song» / Charlotte Gainsbourg

Daniel Lanois:

«Mercy Street» / Peter Gabriel

«Secret Heart» / Ron Sexmith

«Make You Feel My Love» / Bob Dylan

Joe Boyd:

«Arnold Layne» / Pink Floyd

«Who Knows Where The Time Goes» / Fairport Convention

«Northern Sky» / Nick Drake

John Simon:

«Piece Of My Heart» / Big Brother & The Holding Company

«The Night They Drove Old Dixie Down» / The Band

«Suzanne» / Leonard Cohen

Phil Ramone:

«Movin’ Out (Anthony’s Song)» / Billy Joel

«Still Crazy After All These Years» / Paul Simon

«Watermark» / Art Garfunkel

SkiPop: Dette er topp! Skal mekke en liste – håper alt er på strømmetjenesten Wimp/ eller Spotify. Et siste spørsmål. Dette er en veldig personlig og nær låt. Er låtskriveren Rune Berg for alltid endret etter å ha blitt far, tror du?

Rune Berg: Både ja og nei. Jeg prøver jo alltid å utvikle meg som låtskriver, endre meg, finne på nye ting, så jeg vil jo både tro og håpe det. Men på den annen side kommer jeg nok ikke alltid til å synge om barna mine, nei. Hirsegrøt, ammeavvenning, barnehagetilvenning, første skoledag, klassefester, den seksuelle debuten og den grusomme smaken av de første smugrøkte sigarettene er alle gode temaer for en låt, men jeg ser egentlig for meg å synge litt om andre ting òg.

SkiPop: Godt, godt, godt

Rune Berg: Jeg anser intervjuet for å være over. Er du av samme oppfatning?

SkiPop: E9.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s